Hvordan kan vi snakke om klima på en måte som skaper engasjement og meningsfulle handlinger?

Det har lenge virket som at desto mer vi vet om global oppvarming, desto lenger blir veien fra ord til handling. Med korona-pandemien har vi vist at vi evner å snu oss rundt og skape store endringer på veldig kort tid. Hvorfor blir vi ikke like engasjert og handlekraftige i å løse klimakrisen?

Om klimakommunikasjon

Med over 30.000 vitenskapelige artikler og flere omfattende rapporter fra FNs klimapanel er det ikke mangel på informasjon om klima og global oppvarming som står mellom oss og handling.

Men, mange kan nok kjenne seg igjen i at kommunikasjonen ofte handler om abstrakte fakta som det er vanskelig å forholde seg til og utsagn som mest ligner dommedagsprofetier. For abstrakt blir det når det snakkes om PPM-nivåer i stratosfæren*, om havnivåstigning som strekker seg over tiår og om temperaturkurver som spenner over flere århundrer. Og det kan høres ut som dommedag er nære når vi hører om katastrofale konsekvenser av klimaendringer og overoppheting, om ekstremvær, flom og tørke bare for å nevne noe.

I slike beskrivelser, der perspektiver av tid og rom blir overskuelig og fremtiden synes håpløs, opplever vi klimakrisen som noe veldig fjernt fra oss. Når det i tillegg ofte fremstilles som at det er statsledere, politikere og næringslivsledere som må løse problemene er det ikke rart vi sitter igjen med et inntrykk av at du og jeg ikke har noen påvirkningsmulighet på denne dødsdømte fremtiden vår.

*PPM er en forkortelse for “parts per million”, et enhetsmål for å angi konsentrasjonsmengde, og stratosfæren et lag i den delen av atmosfæren som ligger minst 10 km fra jordens overflate.

“Det største hinderet for å håndtere klimaendringer ligger mellom ørene.” – Per Espen Stoknes

Psykolog og økonom Per Espen Stoknes har forsket på hvorfor klimakommunikasjonen feiler. Han har funnet at forklaringen ligger i våre mentale forsvarsmekanismer, og han har avdekket følgende 5 barrierer som oppstår ved måten klima og miljø blir kommunisert på:

De 5 barrierene ved klimakommunikasjonen – og hvordan unngå dem

1 Distanse

Ta en titt ut av vinduet og du vil sannsynligvis synes at alt ser ut som det alltid har gjort. Det som skjer i atmosfæren, eller andre steder på kloden, er ikke synlig for oss. Samtidig snakkes det om konsekvenser i tidsperspektiv som vi ikke klarer å forholde oss til. Denne distansen, enten den er geografisk eller i tid, gjør oss handlingslammet. Vi føler oss rett og slett hjelpeløse.

I følge Stoknes må vi redusere opplevelsen av distanse til problemet. Det som føles fjernt fra oss må oppleves nært og personlig. Fordi vi er sosiale og opptatt av hva andre gjør, kan vi spille på våre sosiale normer som handler om hva vi tror andre vil gjøre og som vil bidra til å skape nye standarder vi vil følge. Derfor er det viktig at vi snakker om hva vi kan gjøre her og nå.

Eksempel: Når en venn eller nabo bytter fossilbilen med elbil, bruker elsykkel på jobb eller får solceller på taket så er det handlinger som oppleves nært og som vil vekke vår egen interesse for å gjøre det samme.

2 Dommedag

Klima og klimaendringer omtales ofte som verdens undergang med ekstremvær, katastrofer, mennesker på flukt og ufattelige tap. Dette skaper frykt. Problemet er ikke frykten, men at hjernen vår automatisk velger å unngå temaet!

Stoknes mener at trusler, moralisering og dommedagsprofetier må erstattes av budskap om løsninger som er bra for oss, bra for samfunnet og bra for klimaet. Han fremhever spesielt tre kjente, velfungerende perspektiver som kan overføres til klima og som vi i stedet kan snakke om:

  • Helse
  • Forsikringer
  • Muligheter

Eksempel: I stedet for å snakke om konsekvensene for klima ved økt CO2 konsentrasjon i atmosfæren, kan vi snakke om at dette handler om min og din helse! Og vi vet at når vi snakker om forsikringer (enten det gjelder skadeforsikringer, livsforsikringer eller hva det måtte være), så er vi i stand til å tenke langsiktig for å beskytte eller sikre vår fremtid.

3 Dissonans

Når vi ikke gjør det vi vet vi burde gjøre, kan vi alle kjenne oss igjen i den indre konflikten som oppstår i oss – når vi forsøker å rettferdiggjøre våre handlinger med unnskyldninger og bortforklaringer. Dette er hjernens måte å forsøke å fjerne dissonans på, dvs fjerne ubehaget som har oppstått i oss.

Når det gjelder klima sier vi for eksempel at det alltid har endret seg, at naboen kjører en enda mer forurensende bil eller at her i Norge er vi jo så få at det ikke spiller ingen rolle hva vi gjør.

I tillegg er det slik at vi handler ofte av vane. Det vil si vi er uoppmerksomme og gjør det som er enklest for oss å gjøre. Det krever minst av oss å gjøre det vi er vant til å gjøre.

Dulting er i følge Stoknes er en effektfull måte å bekjempe dissonansen på, også kjent som nudging. Dette handler om å påvirke vår atferd i en positiv retning med små, enkle tiltak som ikke krever så mye av oss. Mulighetene er ubegrensede, og det handler om å ta klimavennlige valg uten at vi må anstrenge oss for det. På en slik måte, ved å bli dultet i riktig retning, reduseres vår indre konflikt og ubehaget i oss som følge av de.

4 Benekting

Når vi opplever dissonans over tid oppstår benekting. Det vil si vi å unngår faktaene eller vi latterliggjør dem, for på den måte å oppnå en indre fred og unngå frykt og skyldfølelse. Tabuer, når vi unngår å snakke om temaer, er et eksempel på hvordan vi i samfunnet generelt bidrar til å opprettholde benekting.

Positive, motiverende tilbakemeldinger om våre handlinger er, i følge Stoknes, det eneste som skal til for å fjerne vårt behov for å opprettholde benekting!

Eksempel: Sykkeltelling, som nå er utbredt mange steder i landet, skal få flere av oss til å sykle til jobb ved å vise hvor mange som faktisk sykler – en form for motiverende tilbakemelding.

5 Identitet

Identitet trumfer fakta fordi det handler om våre verdier og om vårt selvbilde. Uansett om det er sosiale, kulturelle eller personlige verdier, så vil vi alltid forsvare dem!
Ingen liker å bli fortalt at de har en uakseptabel atferd. Når debatten om klima angriper vårt selvbilde oppstår det derfor en konflikt mellom de vitenskapelige fakta og våre personlige verdier. Da er fakta dømt til å tape.

Stoknes minner oss på at vi skaper mening gjennom historiene vi forteller hverandre. Gode historier inspirerer oss og får oss til å ville identifisere oss med verdiene i historiene. Følgelig bidrar historier til atferdsendring og en identitetsforandring. Klimakommunikasjonen må derfor handle om å fortelle oss nye historier om blant annet:

  • Grønn vekst og hvordan vi kan utnytte mulighetene våre samtidig som vi reduserer fotavtrykket vårt.
  • Bedre livskvalitet uten stadig økt ressursbruk.
  • Religion og etikk; om hvem som snakker for de ufødte generasjonene, om hvordan ivareta skaperverket og om naturens egenverdi.

“Jesus, if the markets are gonna do this over Corona, just wait till they find out about the climate crisis.” – Nick Harkaway

Handlingsutløsende klimakommunikasjon

Når vi forstår hvordan hjernen vår fungerer i møte med kriser og farer, kan vi bedre forstå hvordan vi må snakke om klimaendringene og global oppvarming.

I dette handlingens-tiår, som perioden vi er inne i frem mot 2030 blir kalt da FNs bærekraftsmål skal innfris, blir innsikt om hvordan drive handlingsutløsende klimakommunikasjon naturligvis viktig. Effekten har vi sett mange gode eksempler på under korona-pandemien.

Ved å omgå hjernens forsvarsmekanismer vil vi evne å bli handlekraftige. Og dette handler først og fremst om en positiv og personlig tilnærming!

Om du vil vite mer:

Related Articles

Responses

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *